ALEINA PÅ DET STORA HAV
       

TILBAKE

 

 

Aleina i min vesle båt.           Ofta e eg kald og våt.                 I tynne drømmar e eg kledd.   Eg kjenne meg så trøtt og redd.

Aleina på det stora hav           ror me mot ei einsam grav.  Håpar at det finst et land       bak ei ukjent himmelrand.

Dei stjernene som eg kan sjå,    dei vil eg aldri, aldri nå.            Så det som gir meg tru og trøst e andre menneske si røst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nogen seile fort avste.             Eg vet aldri kim di e.            Andre ror i motevind.              Dei ser eg godt frå båten min.

Ein  takk te dei så kom forbi med hender det va kvile i.     Men aller mest eg takkar deg   som nå ror båten attme meg

 

Tekst og melodi:  Marit Synnøve Vea